Reinhornrennet

Forfatter: Inge Strand

Årets Reinhornrenn er det 38. i rekka. Det første rennet ble arrangert i  april 1974, noe som forteller oss at rennet har gått sammenhengende unntatt ett eneste år, i 1982, da det ble avlyst på grunn av dårlig vær. Det er unntaket som bekrefter det inntrykket de fleste har av rennet i dag: ”Reinhornrennet og godt vær er to sider av samme sak”.

Initiativet til Reinhornrennet kom fra IL Stormfjell. Interessen for turrenn var stor på denne tida. Grandrennet og Kobberløpet var de dominerende og samlet mange deltakere. Haronrennet, som gikk mellom Saltdal og Beiarn, hadde gått inn noen år tidligere, og ei lita gruppe i Stormfjell mente en burde prøve å få til et nytt fjellrenn i stedet, nå mellom Beiarn og Misvær. Vegforbindelsen mellom de to bygdene var etablert, og det ville gjøre arrangementet enklere enn Haronrennet hadde vært.

Det ble tatt kontakt med Oldereid IL, som var det ledende skilaget i Misvær på denne tida, og lagene ble enige om å få i gang et nytt renn. Det skulle starte fra Vestvatn og komme i mål på Larsos, med ei løype på ca. 30 km. Det lyktes, og i 1974 gikk som nevnt rennet for første gang. Oldereid IL var ikke bare med å arrangere rennet; vinnerne dette første året representerte også dette laget. Gunhild Lekang vant kvinneklassen, mens Kjell Pettersen vant klassen for menn. Kjell Pettersen var en renommert skiløper på nasjonalt plan, og han vant også de to påfølgende rennene i 1975 og 1976.

Å lage løype over fjellet på den tida var krevende. Hjelpemidlene var ikke som i dag, og terrenget var utsatt. Det skulle ikke så mye vind til før den ferdigpreparerte løypa føk igjen, og så var det å begynne på nytt. Men entusiasmen var stor de første årene, og mannskapene gikk på med krum hals. Traseen Vestvatn–Larsos ble beholdt til 1982, unntatt ett år da starten ble lagt til Larsos og innkomsten til Oldereid.

Men slitasjen kom etter hvert. Oldereid IL merket det først. Færre personer sto til disposisjon, og det at rennet ikke gikk i eget område, svekket nok også motivasjonen. Etter rennet i 1980 sa derfor laget opp samarbeidet med Stormfjell, men Misvær IL kom nå inn som medarrangør noen år.

I 1982 fikk Reinhornrennet ei ekstra utfordring. Det fikk status som områderenn for Salten og Helgeland og ble utvidet til 40 km. Innkomsten ble lagt til Trones, og det ble lagt mye arbeid i å gi løperne bedre bekvemmeligheter enn tidligere. Men på renndagen 14. mars ble det uvær, og rennet måtte avlyses. Det ble forsøkt satt opp seinere på vinteren, uten at det lyktes.

Skuffelsen over avlysninga og slitasje i samarbeidet mellom Misvær IL og Stormfjell var nok medvirkende årsaker til at hele rennet i 1984 ble flyttet til Beiarn med Stormfjell som enearrangør. En medvirkende årsak var at deltakelsen i rennet gikk ned. Deltakerne syntes turen over fjellet var i hardeste laget, og bekvemmelighetene på Larsos var ikke så gode.

Den nye Trones skole på Tollånes var en bedre ramme for arrangementet, og det ble i 1984 gått opp en ny trasé med start og innkomst ved skolen. Denne traseen viste seg etter hvert også å by på problem, og det ble etablert en reservearena i Tollådalen. Den ble brukt første gang i 1985, og fra 1987 ble Tollådalen fast arena, først med start og innkomst på Petternes og seinere på Skulnes. Reinhornrennet har dermed i mer enn halvparten av tida hatt base i Tollådalen.

Flyttinga av rennet til Tollådalen markerer også et skille i rennets karakter. De første årene deltok de aller fleste løperne i konkurranseklasse og gikk på tid. Det var det vanlige, og terskelen for å konkurrere var ikke så høy. Trimklassen var en beskjeden affære. Etter at rennet ble flyttet til Tollådalen, økte deltakelsen av trimmere markant og ble den dominerende klassen. Familier på søndagstur som så det som et viktigere poeng å nyte turen og dagen enn å komme først i mål, ble et karakteristisk trekk ved Reinhornrennet.

Årsakene til dette er flere. Interessen for å delta i vanlige skirenn falt utover 1990-tallet, og konkurranseklassene i alle turrennene i Salten gikk ned. Men i motsetning til de andre rennene har Reinhornrennet likevel fått flere deltakere, og har i dag flest deltakere totalt. Deltakelsen har stabilisert seg på vel 300, med 406 deltakere i 2009 som det høyeste.

En annen årsak er sikkert kvaliteten ved turterrenget i Tollådalen. Det innbyr til opplevelser utover det å gå et langrenn! Nærhet til Saltfjellet–Svartisen nasjonalpark trekker, og kontinuiteten ved at Reinhornrennet går palmesøndag hvert år, har gitt mange den gode vanen med å starte påskeferien med en tur i Tollådalen.

Noen deltakere nevner også at Reinhornrennet er et godt arrangement som de kjenner seg velkommen til. Bare det å få en årlig invitasjon til rennet oppfattes som en hyggelig gest som gir dem lyst til å vende tilbake – år etter år.

Suksessen til Reinhornrennet ligger ikke minst i den oppslutningen som bygdefolket i Beiarn viser rennet. En stor stab bruker mye tid på å forberede og gjennomføre rennet, og grunneiere og naboer i Tollådalen viser også en imponerende velvilje for å få rennet vel avviklet – selv om ulempene ofte er større enn fordelene. Næringslivet i bygda stiller også opp det er tale om Reinhornrennet.

Dessuten deltar mer enn 10 prosent av befolkninga i bygda årlig i rennet! Det gir en atmosfære til rennet som er forskjellig fra andre renn. Folk bruker dagen på rennet, og en velfylt gymnastikksal med deltakere i alle aldre og utstyrskategorier som hygger seg med samtale og en matbit, oser blant andre elementer også av tålmodighet og en følelse av at arrangøren ikke på død og liv vil bli kvitt gjestene og dra heim…

Det bringer lett refleksjonen over til temaet ”kunstige stimuli”.  Ingen er tatt for doping ved Reinhornrennet, men det synes som om det eksisterer en dragning til Reinhornrennet som stiger med antall renn en har deltatt i. Vi har fortsatt to veteraner som har med seg alle rennene, og de vil sikkert vende tilbake så lenge helsa holder. Men også alle dem som har vært med mer enn 10-15 ganger, synes å ha disponert palmesøndagen til denne begivenheten. Vi tror ikke det bare har noe å gjøre med at statuettene ved 15, 20 og 25 års deltakelse er attraktive, men også med at det for mange nesten er blitt en livsstil. Hvordan skal det ende når deltakere har oppnådd å få 25-årsstatuetten som 30-åring?

Reinhornrennet forbindes neppe bare med hyggelige opplevelser. ”Tollådalsvegen” gir sikkert mange deltakere assosiasjoner med helt andre ting enn veg, komfort og hyggelige opplevelser i flott natur. Desto mer imponerende er det derfor at det synes å være glemt når palmehelga på nytt nærmer seg og Reinhornrennet står for døra.